 |
| Ill. Maleri |
Ark 29-35
BARFOT
Har du gått i graset uten sko,
Med nakne føtter?
Har du sett en grashoppe
Spille i sommersol?
Med åpne hender tar jeg imot
Alle inntrykk fra i fjor.
Jeg hører en lerke synge,
Og ser fotspor i naken jord.
Å springe på stranden, på eng
Eller svaberg, over gras og lyng,
Det gir en ny opplevelse.
Du er som barn igjen.
VINTER
Hvor kommer snøen fra?
Hvor kommer solen fra?
Hvem skapte Adam og Eva?
Hvem er til, uten at noen står bak?
Vinter og vår, sommer og høst
Er venner på samme tid.
De avløser hverandre i livet,
Som soldater,
Eller som mennesker og dyr.
Av kornet blir det en åker,
Og poteten kan mette et folk.
Men kornet må dø
Før noe nytt kan spire.
Om verden går under,
Kan vi håpe og tro på et evig liv.
Jeg hører bekkene bruser.
Våren kommer med et mektig rop.
Alt som har liv sprenger grenser
Når sollyset slipper til.
SOLEN
Solen kommer som en pust,
Og gir oss liv.
Solen sprenger grenser,
Løfter hele verden opp til seg,
Og vugger den som barnet
I tusen år.
Hvor langt fra stammen er frøet
Som spirer når solen kommer?
Men uten vann - er vi like langt
Som lyset fra Betlehem.
STILLE
Jeg lever stille,
Gjør ikke noe sprell,
Møter opp ved postkassen
Og leser mine kjære.
Stille kommer timen
Da alle går til ro.
Jeg leser enn i mørket.
En engel leser Gud.
Stille kan vi møte
Den vi ikke ser.
Med ånden kan vi føle
At han er like ved.
BARN
Hvert barn har dype røtter.
Hvert ord er som krystall.
Det lyser enn som barnet
Som fødtes i en stall.
Hvert barn er livets gave,
En hilsen ifra Gud.
Se, barnet er en edel blomst,
En hellig frukt, et sendebud.
STREIF
Gi meg streif av sol,
Litt lys inn i vintermørket.
Gi meg en deilig vår
Med fønvind som vekker mitt sinn.
Gi meg en ny opplevelse
Som fyller mitt hjerte med tro.
Gi meg streif av himmel,
I drømmer og i syn.
Gi meg en ny dag
Hvor jeg kan prise ditt navn.
Gi meg styrke i kropp og sjel,
Så jeg kan bære tungt.
La meg kjenne hvor tiden er
I en skala fra ti til null.
VIKLING
Vi vikler oss inn,
Og vi vikler oss ut.
Vi vikler fra lys til mørke,
Og til lys igjen.
Vi vikler fra dypet til høyden,
Hvor englene bor.
Vi vikler alene så lenge vi lever
Som barn på jord.
Vi har alle skapertrang,
Og kjenner lyst til å fly.
Vi ønsker å krysse grenser,
Å folde oss ut
Som en sommerfugl.
Vi ønsker å vikle oss sammen
Til dem vi er glad i.
Vi elsker å vikle mennesker
Som søsken på jord.
TIL SLUTT
Til slutt blir luften varm og mild,
Til slutt blir luften varm og mild,
Og alle barn blir glade.
Jeg drikker opp min gamle vin,
Og ber om nåde.
Tiden renner, men lyset gir meg håp.
Når høsten kommer med sin sang,
Kan jeg ta toget hjem.
Og barna mine vil ha fri
Og møte meg igjen.
VINTER
Kulden gnager, frosten sprenger.
Is og snø går hånd i hånd.
Jeg er omkranset av vinter,
Og fryser meg blå,
Og hundene uler og bjeffer.
De vrenger sin snute i luften
Og kryper til jorden
Med blanke klør.
Jeg er trygg, men har ikke ved,
Og gradestokken er tretti minus.
Hver time, minutt er et slag
Mot panne og bryst.
Jeg har ikke lenge igjen.
Mine engler er ikke her.
Og jeg ber:
Gi meg streif av lys
Så jeg kan leve
Og kjenne din varme hånd.
Min Gud, min Gud.
EN MORGEN
En morgen vil jeg synge i kor.
En mengde fugler har samlet seg
Fra alle verdens hjørner.
Med melodi i dur, sopran og bass,
Følger jeg opp i høyden.
Omtåket av lyden prøver jeg å lande
Før solen blir for sterk.
Jeg synger om en kraftfull spire, et frø,
Som ble til et epletre.
Nå blomstrer syrinene hjemme.
Og jeg går ut – og møter solens øye
Som en mild og vakker trompet.
Jeg synger. Jeg åpner min stemme
For ordet og fuglenes alfabet.
BEVEGET
Dypt beveget
Berører jeg ordene, tangentene,
Bladene som risler i vinden.
De danser i kor.
Og alle er med på denne reisen
Rundt og rundt, – ved midnatt.
Månen stiger, og søvnen blir kort
Som en melodi fra det indre.
Jeg kommer snart.
Når solen flammer med sitt øye
Over jorden, der jeg bor,
Føler jeg Kristi nærvær.
Ordene blir til en symfoni. En tone
Reiser i natten, og åpner seg
Som en blomst til jul.
NÆRHET
Ordene er nær meg, i meg,
De favner meg.
Hvor enn jeg er i verden, er ordene
Som en paraply, et skjold.
Ordene smiler og danser
Som lauv og lyng, som små barn
Med kraftfulle hender.
Ordene har et eget språk, en melodi
Som gir seg til kjenne i alle rom.
Ordene speider overalt
Etter noen å omfavne.
De vil så gjerne fortelle om nærhet
Til alt som er skapt.
Og vi er gull i skaperverket.
Jorden er vår nærhet.
Himmelen er vårt speil.
Vi hører strenger av nærhet over alt,
Og lytter til sangen.
Gud holder sjelemesse i dag
Med åpne hender – som løfter barnet
Mot en varde, en luftig katedral.
ETTERPÅ
Bokstavene faller på plass.
Vi har munnen full av ord
Som siler gjennom luften, etterpå.
Ordene gir nåde. De reiser med vinden,
Med bekken, elven, og fosser mot havet.
Ordene eksploderer i et orkester
Som fester seg til det evige språket.
Stammene samler seg.
Menigheten reiser seg og synger
Halleluja, halleluja, halleluja.
TIDEN
Tiden spaserer forbi huset mitt.
Den har fast rute hver dag.
Ingen trener å være ensomme.
Tiden er nær hvert menneske,
Og holder oss våkne.
Som lyset, er tiden en venn.
Vi kan ikke gå ifra tiden.
Den spaserer forbi, og følger oss
Gjennom dager og netter,
Til livets kveldssol tar farvel.
Tiden har ingen grenser.
Tiden bølger ikke, slår ikke.
Den har ikke kvasse knivblad
For å skjære over navlestrengen.
Tiden kjenner sine, og er tålmodig.
TEGNE
Kunstneren bruker sin blyant,
Fargestift eller pensel.
Med runde albuer stiger portrettet
Av en jeg kjenner.
Kunstneren tegner i nordlys
Og holder blyanten tett til brystet.
Han er åndelig, og ber for maten.
Han tegner en søppelsjakt.
Folk hiver seg til døde.
Millioner sulter i denne verden.
Med spisse albuer går noen frem
Og ofrer til mammon.
Kunstneren har og en sjel, en ånd
Som forteller om rett og galt.
Han maler mennesker som elsker
Hverandre som mann og kvinne.
 |
| Ill.Maleri |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar