STREIF AV SOL 1976-96 Poesi Ark 36-40 *Sigve Lauvaas

Ill. Peer Laigaard

Ark 36-40

ETTERPÅ

Tal ikke mer om de utgåtte sko,

Tal ikke mer om det siste.

Alt har sin tid, som strå og lyng.

Men menneskebarnet regjerer.

Våkn, for dagen har lyset som segl,

Og du er en engel for andre.

Selv skal du bygge og male ditt hus,

Før solen går ned i det fjerne.

Etterpå våkner vi glade til sinns.

Og krigen er opphørt, og fuglene ler.

De smiler til barnet som sover søtt.

Det lyser en stjerne for alle.

GARTNEREN

Gartneren ser på soluret sitt. -

I stille kvelder har gartneren sådd

Og plantet i hagen, så alle kan se

At livet er et under.

Gartneren har øyne for alt som gror.

Det vekker gartnerens hjerte.

Han snakker til blomsten som stråler og ler.

Guds hjelp er i gartnerens hender.

Gartneren leser i naturens bok,

Og vet at sommeren i nord er kort.

Det gjelder å lese evangeliet.

Da forstår vi at alt har en ende.

  

HØST

Nye blomster, alt som gror

Gulner inn, visner bort.

Lauvet blåser gjennom tunet.

Jeg er ukjent, gammel mann,

Uten adresse på jord, -

Men høsten kommer til alle.

På gravlunden er en åpen grav.

Alt er ferdig til kisten.

De synger og spiller.

Det kimer i kor i bedeslag.

Og presten velsigner navnet.

ORD

Sollyset har en egen grammatikk.

Jeg skjelver ved kanten av stupet.

Min nåde er nok, sier Herrens ord.

Da dveler jeg, og synger med i koret.

Sollyset løfter forsamlingen,

Og alle får nye krefter.

Den som er åpen for vær og vind,

Må lytte etter stormen.

Når ordene hjaler i fjellet, føler jeg fred.

Lamme kan gå, blinde kan se.

Og døde står opp igjen

Til et nytt liv.

Det er himmel på jord.

  

FEST

Det er fest på lokalet.

Foreldrene kommer med sine barn

Og benker seg lengst fremme.

Barna skal synge solo etter tur,

Og åpner med Hellig er jorden.

Vinden blåser. Det snør.

Alle gatelyktene er tent. Folk samler seg

Rundt festbordet. I Jerusalem

Synger barna i en kirke Deilig er jorden.

Noe senere kommer det på høytaleren

At Jesusbarnet er født.

Og alle synger Et barn er født i Betlehem.

Og det er julenatt.

Kjærligheten er øst over jord.

Nå er vi alle et kongebarn.

Vi holder hverandre i hendene og synger

Her kommer dine arme små.

Og himmelens engler synger i kor:

Ære være Gud i det høyeste

Og fred på jorden

Til alle Gud har velbehag i.

KLOSTER

Jeg bor ikke i kloster,

Men hører klostermusikk i veggene.

Jeg har ingen kjortel av lin,

Men en mørk dress når jeg går i kirken.

Klostervesenet har hatt sin storhetstid.

Munkene kopierte bibelen,

Og fungerte som et slags trykkeri.

I dag er klosteret stengt,

Og alle brødre og søstrer er satt fri.

LØFT MEG

Løft meg.

Jeg løfter mine hender, mine ord.

Jeg løfter barnet inn i stuen.

Jeg åpner for himmelen

Og ber om fred.

Løft meg høyere,

Opp til fjellet, til Jerusalem.

Løft meg til englene og Gud.

La meg få synet igjen.

La meg se.

Med nye krefter løfter jeg ordet

Inn i mitt nærvær.

Jeg bryter ordene, og deler ut

Til fattige og rike.

Jeg bryter brødet som ord,

Og drikker vinen

Som i et speil etter Jesu befaling,

Til minne om ham,

Den levende, den førstefødte,

Skaperen av himmel og jord.

MYKT

Mykt som myrull, som barnehender,

Mykt som fløyel, en sommerfugl

Som vipper i vinden,

Som vugger seg våken

Etter lange vinternetter, og smiler til alle.

Mykt som en syttenårsjente på stien,

Med store drømmer om livet.

Hun flyr omkring og skinner som en sol,

Og elsker dette vidunderlige som har skjedd,

At hun er blitt forlovet.

KJÆRLIGHET

Det er tid til å danse i vind

Når kjærligheten åpenbarer seg

I varme hjerter - som puster,

Hører vi ofte en melodi fra engler.

Et streif av sol reiser forbi

Og når oss med sin nærhet, sitt lys,

Som gjennomtrenger merg og bein.

Det er kjærlighet.

Kjærligheten har ingen spisse klør.

Den omfavner oss med glede

Og løfter oss, gir nye krefter,

Og åpner seg som verdens beste venn.

STILLHET

Når jorden går i dvale,

Når lauvet faller

Og menneskene går til ro,

Da er det stillhet i rommet.

Bare fuglene er ute med sitt nebb

Og synger i morgensol

Om en deilig, vakker hage

Med frukt og bær.

Jeg lytter etter stemmer i lyset

Som kommer inn gjennom vinduet.

Jeg hører en sang av et orkester.

De som ikke er her, synger.

Jorden er fullt opp av engler.

I dager og netter passer de veiene,

Og hjelper folk med livet

I en vanskelig verden.

Ill. Peer Laigaard

STREIF AV SOL 1976-96 Poesi Ark 29-35 *Sigve Lauvaas

Ill. Maleri

Ark 29-35

BARFOT

Har du gått i graset uten sko,

Med nakne føtter?

Har du sett en grashoppe

Spille i sommersol?

Med åpne hender tar jeg imot

Alle inntrykk fra i fjor.

Jeg hører en lerke synge,

Og ser fotspor i naken jord.

Å springe på stranden, på eng

Eller svaberg, over gras og lyng,

Det gir en ny opplevelse.

Du er som barn igjen.

VINTER

Hvor kommer snøen fra?

Hvor kommer solen fra?

Hvem skapte Adam og Eva?

Hvem er til, uten at noen står bak?

Vinter og vår, sommer og høst

Er venner på samme tid.

De avløser hverandre i livet,

Som soldater,

Eller som mennesker og dyr.

Av kornet blir det en åker,

Og poteten kan mette et folk.

Men kornet må dø

Før noe nytt kan spire.

Om verden går under,

Kan vi håpe og tro på et evig liv.

Jeg hører bekkene bruser.

Våren kommer med et mektig rop.

Alt som har liv sprenger grenser

Når sollyset slipper til.

SOLEN

Solen kommer som en pust,

Og gir oss liv.

Solen sprenger grenser,

Løfter hele verden opp til seg,

Og vugger den som barnet

I tusen år.

Hvor langt fra stammen er frøet

Som spirer når solen kommer?

Men uten vann - er vi like langt

Som lyset fra Betlehem.

STILLE

Jeg lever stille,

Gjør ikke noe sprell,

Møter opp ved postkassen

Og leser mine kjære.

Stille kommer timen

Da alle går til ro.

Jeg leser enn i mørket.

En engel leser Gud.

Stille kan vi møte

Den vi ikke ser.

Med ånden kan vi føle

At han er like ved.

BARN

Hvert barn har dype røtter.

Hvert ord er som krystall.

Det lyser enn som barnet

Som fødtes i en stall.

Hvert barn er livets gave,

En hilsen ifra Gud.

Se, barnet er en edel blomst,

En hellig frukt, et sendebud.

STREIF

Gi meg streif av sol,

Litt lys inn i vintermørket.

Gi meg en deilig vår

Med fønvind som vekker mitt sinn.

Gi meg en ny opplevelse

Som fyller mitt hjerte med tro.

Gi meg streif av himmel,

I drømmer og i syn.

Gi meg en ny dag

Hvor jeg kan prise ditt navn.

Gi meg styrke i kropp og sjel,

Så jeg kan bære tungt.

La meg kjenne hvor tiden er

I en skala fra ti til null.

VIKLING

Vi vikler oss inn,

Og vi vikler oss ut.

Vi vikler fra lys til mørke,

Og til lys igjen.

Vi vikler fra dypet til høyden,

Hvor englene bor.

Vi vikler alene så lenge vi lever

Som barn på jord.

Vi har alle skapertrang,

Og kjenner lyst til å fly.

Vi ønsker å krysse grenser,

Å folde oss ut

Som en sommerfugl.

Vi ønsker å vikle oss sammen

Til dem vi er glad i.

Vi elsker å vikle mennesker

Som søsken på jord.

  

TIL SLUTT

Til slutt blir luften varm og mild,

Og alle barn blir glade.

Jeg drikker opp min gamle vin,

Og ber om nåde.

Tiden renner, men lyset gir meg håp.

Når høsten kommer med sin sang,

Kan jeg ta toget hjem.

Og barna mine vil ha fri

Og møte meg igjen.

VINTER

Kulden gnager, frosten sprenger.

Is og snø går hånd i hånd.

Jeg er omkranset av vinter,

Og fryser meg blå,

Og hundene uler og bjeffer.

De vrenger sin snute i luften

Og kryper til jorden

Med blanke klør.

Jeg er trygg, men har ikke ved,

Og gradestokken er tretti minus.

Hver time, minutt er et slag

Mot panne og bryst.

Jeg har ikke lenge igjen.

Mine engler er ikke her.

Og jeg ber:

Gi meg streif av lys

Så jeg kan leve

Og kjenne din varme hånd.

Min Gud, min Gud.

  

EN MORGEN

En morgen vil jeg synge i kor.

En mengde fugler har samlet seg

Fra alle verdens hjørner.

Med melodi i dur, sopran og bass,

Følger jeg opp i høyden.

Omtåket av lyden prøver jeg å lande

Før solen blir for sterk.

Jeg synger om en kraftfull spire, et frø,

Som ble til et epletre.

Nå blomstrer syrinene hjemme.

Og jeg går ut – og møter solens øye

Som en mild og vakker trompet.

Jeg synger. Jeg åpner min stemme

For ordet og fuglenes alfabet.

BEVEGET

Dypt beveget

Berører jeg ordene, tangentene,

Bladene som risler i vinden.

De danser i kor.

Og alle er med på denne reisen

Rundt og rundt, – ved midnatt.

Månen stiger, og søvnen blir kort

Som en melodi fra det indre.

Jeg kommer snart.

Når solen flammer med sitt øye

Over jorden, der jeg bor,

Føler jeg Kristi nærvær.

Ordene blir til en symfoni. En tone

Reiser i natten, og åpner seg

Som en blomst til jul.

NÆRHET

Ordene er nær meg, i meg,

De favner meg.

Hvor enn jeg er i verden, er ordene

Som en paraply, et skjold.

Ordene smiler og danser

Som lauv og lyng, som små barn

Med kraftfulle hender.

Ordene har et eget språk, en melodi

Som gir seg til kjenne i alle rom.

Ordene speider overalt

Etter noen å omfavne.

De vil så gjerne fortelle om nærhet

Til alt som er skapt. 

Og vi er gull i skaperverket.

Jorden er vår nærhet. 

Himmelen er vårt speil.

Vi hører strenger av nærhet over alt,

Og lytter til sangen.

Gud holder sjelemesse i dag

Med åpne hender – som løfter barnet

Mot en varde, en luftig katedral.

ETTERPÅ

Bokstavene faller på plass.

Vi har munnen full av ord

Som siler gjennom luften, etterpå.

Ordene gir nåde. De reiser med vinden,

Med bekken, elven, og fosser mot havet.

Ordene eksploderer i et orkester

Som fester seg til det evige språket.

Stammene samler seg.

Menigheten reiser seg og synger

Halleluja, halleluja, halleluja.

TIDEN

Tiden spaserer forbi huset mitt.

Den har fast rute hver dag.

Ingen trener å være ensomme.

Tiden er nær hvert menneske,

Og holder oss våkne.

Som lyset, er tiden en venn.

Vi kan ikke gå ifra tiden.

Den spaserer forbi, og følger oss

Gjennom dager og netter,

Til livets kveldssol tar farvel.

Tiden har ingen grenser.

Tiden bølger ikke, slår ikke.

Den har ikke kvasse knivblad

For å skjære over navlestrengen.

Tiden kjenner sine, og er tålmodig.

TEGNE

Kunstneren bruker sin blyant,

Fargestift eller pensel.

Med runde albuer stiger portrettet

Av en jeg kjenner.

Kunstneren tegner i nordlys

Og holder blyanten tett til brystet.

Han er åndelig, og ber for maten.

Han tegner en søppelsjakt.

Folk hiver seg til døde.

Millioner sulter i denne verden.

Med spisse albuer går noen frem

Og ofrer til mammon.

Kunstneren har og en sjel, en ånd

Som forteller om rett og galt.

Han maler mennesker som elsker

Hverandre som mann og kvinne.

Ill.Maleri

STREIF AV SOL 1976-96 Poesi Ark 23-28 *Sigve Lauvaas

Illustrasjon

Ark 23-28

KRAFT

Kulden drar meg ned.

Solen reiser meg opp.

Alt er underordnet været.

Men en dag kommer Gud igjen

Og skaper alt nytt.

Se ørkenlandskap, Sahara.

Solen svir av åker og eng.

Folk sulter og dør.

Når kornet er borte

Og vannet er tørket inn,

Da kan ingen så eller høste.

Da suser en steinhard vind.

Sanddyner blir forflyttet.

Solen svir kaktusblomst.

Dette er en ugjestmild ørken.

Hvem hjelper da en lam og en blind?

Hvem reiser barnet fra vuggen

Og gir det krefter av stål?

Se trærne i hagen, og blomsten.

De reiser seg når det blir vår.

TONE

Tonen i diktet er mer enn ord.

Det svever en melodi.

Ordene gir oss mening, en pust

Av kjærlighet og lys.

Vi lytter med ansiktet vendt mot sky.

Hvor kommer tonen fra?

Det er som luften er full av bly.

Det kommer snø i dag.

Stjernen i natten viser vei.

I Davids byen skulle det skje.

Og hyrdingene fikk englesyn.

Vår konge er kjærlighet.

ANSIKT

Vi har arr etter dager og netter

På en kald og vanskelig jord.

Ansikt og hender forteller om slit

Og mørke tanker.

Vi lever med masker, er lysets barn,

Og soler oss i hverandre.

Men skriften sier at alle har arr

Etter lange våkenetter.

Vårt ansikt lyser, og byr seg frem.

Vi danser rundt kalven nå.

Gull og sølv er vår hovedvei,

Og ordene er musikk.

Det skrives bøker opp og ned.

Vårt ansikt får kulde og lys.

Visdommen øker. Vi har aldri fri.

Det ringer. Det ringer igjen.

ORDENE

Ordene maler kulde og varme,

Dager og netter, år etter år.

Vi fødes på ny med ordmalerier,

Og kjenner på kroppen at tiden går.

Ordene mimrer, beroliger sinnet,

Og lyser som lamper i gamle hus.

De nye har ordene klistret til skjermen,

Og reiser til Syden, til varmere strøk.

Ordene maler fortellinger, sanger.

Vi snakker og snakker til måne og sol.

Vårt liv er vevd i ordene, bønnen.

Vi lever i dag med navnet, far og mor.

  

VARME HENDER

Varme hender, helbredelse.

Peter gikk på vannet.

Lamme går, og blinde får synet igjen.

Døde står opp.

Og ordet forkynnes for fattige.

Varme hender i dag,

I vår egen by eller bygd?

En som ber for syke blir velsignet.

En som ser en blind, kan hjelpe.

Varme hender er mer enn gull.

HØST

Vi skal høste det vi sår.

Har vi fortjent alt dette som skjer?

Krigen buldrer over hele verden,

Og menneskene er sårbare.

Hva kan vi høste av all galskapen i verden?

Noen fryser, noen har ikke vann.

Noen hungrer etter mat,

For solen har tært i hundre år.

Ørkensanden bølger i Sahara.

Vi mennesker brøler i verden, på sjø og land.

Snart kommer den store pesten.

TV’en viser alt i nærbilder.

Vennlighet, godhet, omsorg.

Alt blir betalt til slutt. Men ikke med gull.

Vi høster himmelens åker.

Nåden er ubegripelig stor.

  

DAGER

Dager i lenker,

Dager i spenn mellom vinter og vår.

Tiden omkring oss er lenker

I uendelig mange mil.

Vi lever i lenker mellom sommer og høst,

Og speiler oss i hverandre.

Og alle har dager å huske på:

En søster, en bror jubilerer.

Dager til arbeid, dager til fest.

Vi favner om tiden som strømmer og grin

Lik elven som raser mot havet.

FLYKT

Vi er presset opp i et hjørne,

Og klarer ikke passe oss selv.

Da er det godt å ha venner.

De kommer og gir oss trøst.

Vi flykter fra larmen i verden,

Og finner en rolig plett.

Ta vare på livets gaver.

Snart hviskes tiden vekk.

Vi lengter til gamle dager,

Og glemmer historien nå.

Vi kjemper mot sult, katastrofer,

Og forbinder verkbrudne sår.

  

BØKER

Alle mine bøker

Har ikke stiv perm, er ikke lest.

Men jeg blar i dem,

Og noen ganger hopper jeg over

Forord, og leser vers etter vers

Til jeg blir mett.

Tunge og lette bøker er i samme båt.

Jeg vet ikke hva jeg elsker mest.

Men noen bøker skiller seg ut.

De handler om Jesus, om Gud.

Jeg vandrer med bøker dag og natt

Og streker under med penn.

Ord som lyser av kjærlighet,

Oppløfter min sjel.

La alle få eie en kokebok,

Og bøker fra Israel.

Her kommer fremst i rekken

Profetene, og budskapet fra himmelen.

Salmenes bok er rik som gull,

En bauta i Bøkenes bok.

Og apostlenes evangelium og profetene

Gir visdom for liten og stor.

HEST

Hesten står i måneskinn

Og venter på noe godt.

Den tier i stasen og sover litt

Før bonden kommer med trette bein

Og kaller på hesten sin,

Som villig går med til fest

Og matfat i kongens slott.

  

MEG SELV

Min trette sjel vibrerer

I spenning over livets sus.

Jeg ser og hører mye,

Og vet at jeg er rik.

Jeg ser på gras og blomster,

Og lauv i li og skog.

Mitt ospeblad vibrerer

Som et lite barn i krig.

ØYNER

Åpne øyner.

Blikket fester seg ved ordet.

Jeg løfter alt jeg ser,

Og veier og måler.

Noe er godt. Det lyser for alle,

Og løfter meg.

Som en stjerne ser jeg

Små barn leker på stranden.

Øyner strekker seg

Som stråler fra solen, som gras.

Jeg strekker mine hender,

Og holder hele jorden.

Jeg er sterk av usynlige krefter,

Som gir meg mye å tenke på.

Mine øyne er åpne,

Og mitt hjerte lovpriser Gud.

Illustrasjon