BEGEISTRET SEER * Dikt av Sigve Lauvaas (Bok 20-2012): 2013

lørdag 16. mars 2013

BEGEISTRET SEER av Sigve Lauvaas * Side 45-50 (Bok 20-2012)

Side 45

ANSIKT

Menneskenes ansikt lyser,

Som en hånd som favner,

Som et øye som ser.

Ansiktet lever i bevegelse og lys,

Og tømmer sine lepper

På veien som et lån.

Ansiktet har mange strenger,

Og spiller sine melodier

Mens tiden bærer oss.

Menneskenes vei klippes,

Og tørker inn som elv

I sommervarmen.

Ansiktet er speilet som lever

Og tar oss med i dansen,

Som fjellblomst i vind.

ROSER

Jeg tegner en rose,

Jeg tegner et bryst i dans,

Og et bjørketre som klapper i hender

Og spiller gitar.

Jeg tegner verden som et sirkus

Med roser som lyser i hjulet.

Og lydene kommer frem

Som lauv og gras, og beveger oss,

Og berører oss som små barn

Som nettopp har lært å gå.

Jeg tegner en rosenkrans

Og kjærlighetens bål ved tuntreet

Som vokser inn i himmelen.

Jeg tegner Lasarus med tårer,

Som får livet tilbake, og Maria

Med barnet i sine armer.

HVER DAG

Som før kommer gullringen inn vinduet

I soverommet mitt

Og ruller over kammen i vest

Og glir ned i bølgene, glir som en hval

I et gammelt myrhol.

Hver dag kommer og går som et fly

Med usynlige vinger.

Og tiden tæres og glir inn i mørket

Som en elg i vinterskogen.

Som før kommer de gamle til parken

Og forteller siste nytt

Fra barndommen, eller fra drømmer

Om en edel tid som renner bort.

Stakkars gullringen som ble borte

Mens de gamle sitter og venter

Alene som snøblinde barn på fjellet,

Ferdig til å gi opp.

KORN

Kvernen er borte, for kornet er borte.

På andre siden av havet sitter en venn på John Deere.

Gullet får føtter,

Og bakeren glemmer tiden som klippes.

Det er krig om kornet, og Norge står uten en smule.

Vi tenker liksom på alt.

Kvernen maler i Amerika, og får nye vinger.

Og noen synger takkevers til Skaperen,
Som gav oss kornet.

Mens humlene suser, suser møllene og forkynner fred

Over verden, over markens grøde.

Og takker Gud for gullet som vokser

Inn i himmelrommet.

GODE ORD

Jeg ser etter gode ord.

Jeg reiser i landskapet og ser

Etter vinduer, dører og stjerner.

Nye rom dukker opp mellom trærne

På uforklarlig vis,

Og jeg ser horisonter i blått.

Jeg ser ord som lyser i små busslommer

Og venter å få komme inn

Til ditt og mitt hjerte.

REGN

Regnet faller villig mot jorden

Med tyngde og kraft,

Og strekker seg ut som katten

Etter en dyp søvn.

Regnet kommer tidløst, og tar seg til rette

Som ravn og ørn,

Og samler frykt og glede på jorden

Med mørke skyer fra havet.

Regnet gjaller i lyset, som klokker på taket,

Og forteller om Noas ark

Som løftet seg som vannliljer

Til Gud drar båten i land.

VIND

Spør vinden om hva du vil,

Og legg deg trygt,

For det kommer alltid et svar.

Spør vinden om alt. Og se,

Du er ikke alene,

Og verdens ende er i vinden.

ORD

Ordene leter etter oss,

Og tar oss med på veien

Som skifter med sorg og glede.

Jeg elsker de menneskene som favner

Det gylne beger,

Der ordene lyser av harmoni og lykke.

Ordene overlever blinde og syke,

Som stråler med lepper fulle av høysang

Til englene og Gud.

SPØRSMÅL

Jeg kommer med et spørsmål

Til vår regjering,

Som har hendene fulle av blod.

Hvor blir det av gravene til de etterlatte

Og vokslysene til barna?

Hvor blir det av oljepengene?

Hvem oppmuntrere og begeistrer morderen,

Uten straff?

Hvem vasker sine hender med skam?

Tornekronen forteller sannheten.

Løgnen graver sin egen grav.

Jeg ser etter rene lepper.

Kjærligheten har et ord til alle, og lys for vår fot.

Kornåkeren er gull, som tilgivelse.

Vi trenger en forvandling for å overleve.

Ta imot visdommen fra Salomo

Så vil spørsmålet få et svar.

Gi rom for barnet, så vil du få et nytt hjerte.

Når jeg ser Jerusalem

Med tempel,

Hører jeg tusen tunger.

Jeg ser mitt land med åpne armer,

Og tenker Jerusalem

Høyt over alle fjell.

Se Jerusalem i ungdommen,

Og du glemmer aldri appelsinduften,

Og lukker øynene i bønn.

Når jeg ser tusen år i mine fingrer,

Vet jeg at jeg er forvandlet

Til et spir som lyser.

FJELLET

Også i dag kan jeg være her

Mellom venner

Og forberede den lange reisen

Over fjellet til Singusdal,

Der kirken er åpen.

Fra fjellet kan jeg se lys som åpner dører

Og får gamle til å vandre

Mot høyden grytidlig

For å se vulkan i et nytt fjell.

Jeg går fjellet på langs

Og merker strømmen av vind biter

Og drar i meg som en hund.

Og hendene er kalde som fjellet,

Og ordløse som frosne barn.

Fjellet uroer og begeistrer mitt hjerte

Som sveper over steinene

På stien til den høyeste topp,

Der vinden jager og blender oss

Visdom og varme.

NATT

Ennå er det natt,

Og tyvene lusker omkring oss,

Og politiet sover.

Et hundehyl, og jeg våkner.

En månering i vest hilser den ene,

Mens hundene feier golvet.

Natten strekker seg ut

Og gir oss en pust i bakken.

Vi kan sove til det er lyst.

Barna kryper tett

Med smale ansikter og store øyner.

Det er tid å være sammen.

Natten blir til dag,

Og alle våkner or søvnen med sang

Som fuglene har lært oss.

LIV

Over liv og død er Herren

Som griper inn og styrer verden.

Med våre fingrer skriver han salmer

Og gir frosne trøst.

Med nåde tar han seg av oss

Som ikke klarer å leve i sannhetens lys,

Og han gir oss visdom til livet

Så vi kan styre båten på rett kjøl.

Med vårt ansikt kan vi se Gud,

Og med vårt hjerte kan vi kjenne nærvær

Av en hellig makt om løfter

Den svake og blinde.

Livet er i Herrens hånd, så vi kan leve i fred.

Ingen fiender kan ta oss.

Og den som går til Skaperen,

Vil bli forvandlet til seier.

Mine blogger

Blogger jeg følger

BEGEISTRET SEER av Sigve Lauvaas * Side 38-44 (Bok 20-2012)

Side 38

INNE

Jeg er inne i huset

Og holder veggen på plass.

Taket er ingen trussel.

Med øynene møter jeg verden

Fra øst og vest,

Og kjenner tusen år med flukt.

Jeg er inne med meg selv

Og skriver navnet

Som åpner himmelporten.

Jeg ser månen gjennom vinduet

Og natten i et sølvgrått fat

Som speiler kirkegården.

I huset har jeg fred

Og hviler mellom bøker og blad

Til englene flyr som snøfnugg i hagen.

Jeg kjenner fuglene som ber om mat

Og foreteller: Å leve

Er å bære sitt liv til graven.

TESTAMENT

Fremtiden kan jeg testamentere,

Og søvnen kan jeg gi bort

Mot et øye som ser gjennom alt.

Min drøm er å treffe månen som en kjær venn

Som kommer hver kveld

Med honningkake og sukkertøy.

Jeg testamenterer mine eiendommer

Til englene i høyden

Som ser Jerusalem som sin øyenstein.

Jeg testamenterer mitt liv til deg

Som er en åpen for fellesskap med Gud

Når alle ord er talt.

ROM

Jeg må hugge meg rom i denne verden,

Kjenne at jeg hører til

Før ordene kan gløde som stjerner

Og gi liv.

Det beste dikt er aldri skrevet.

Og ingen er nær nok mysteriet til å forstå

Dybden, bredden og lengden

Til Noas ark.

Rommet gir oss frihet til å vandre som veibygger

I ukjent landskap.

Og uten mellomrom går vi til verdens ende

For å vise oss frem.

UTEN ORD

Nesten uten ord er kjærligheten.

Som en øy stiger lyset frem i mørket

Og gir håp.

Kjærlighet er nærhet uten ord. Som et speil

Skriver til den ene, er ansiktet

En åpen bok.

Ordene lyser mellom linjene, mellom fjellene

Som daler ned i regnet, og blir til en kime

Til en ny vår.

Nesten uten ord kom vi til verden

På utkikk etter et nytt sted å bo i vinterstormen,

Mens fuglene reiser mot sør.

Bare kjærlighet er kraft til evig liv,

Som en hellig gave til minner om den ene

Som gav alt til oss.

Framover går veien, og alt en ser er heimslig.

Og lykkelig er den som finner seg selv

Blant seks milliarder fremmede.

NÅR DU GRÅTER

Når du gråter

Vanner du en hel åker.

Og jomfru Maria tar imot ditt budskap

Med åpne hender, og svinger kransen.

Når du gråter er hjertet delt,

Og gleden blir til sorg i speilet

Som bærer din skygge frem i lyset.

Når du gråter løfter du øynene mot Gud

I fortvilelse over veien som bøyer seg

Som greiner på treet.

Når en tåre faller til jorden,

Synger lyngen fra et tempel med spir

Om din godhet som tømmer begeret i havet

Så fiskene får nok vann.

LÆRD TALE

De lærde kommer sammen

Og griper sigden.

De bygger murer og taler profetisk

Noen ganger, og renser luften.

De mener menneskene er truet,

At åkrene er i fare, og ser ødeleggelsene

Fra Tjernobyl som et varsko.

Men de lærde glemmer å fortelle de etterlatte

Om graset og urtene, om kornet

Som aldri kom tilbake,

Og ovnen som brenner i tusen år

Til alt er forbi.

Det er vår oppgave å tegne fremtiden

Fra vugge til grav, uten våpen,

Med kjærlighet som løven av Juda.

Etterpå kan vi danse

Til seieren er blitt en ny vår.

JEG BYGGER

Jeg bygger ord som lyser

Og et møte mellom meg og deg.

Jeg bygger med musikk som bakteppe,

Og beveger meg under høye tårn

Til klokkene kimer.

Jeg bygger lys i trærne

Som maleren rammer inn på veggen.

Og bortenfor alt er fjellet

Som lyser i praktfull sol.

Jeg bygger ord i pottemakerens verksted,

Og venter på en anledning

Å signere med klokkestrenger.

Jeg bygger ord med hjerte og ånd,

Og høster det edleste såkorn

For en ny vår.

VINDEN

Vinden rusker i håret, og kornet ligger flatt.

Den dype vinden slikker jorden,

Og reiser mot vest.

Vinden drar og river, og løfter min hatt..

Forlatt går jeg i blinde

Mellom engler og høye hus.

Snart vil jeg favne en rose med røde kinn.

Det er den største lykke i livet

Å vandre i vestavind.

Vinden tar meg med i lyset, og løfter meg høyt mot sky.

Fra fjellet ser jeg tronen

Når barnet våkner.

Vinden kommer til oss som en villrose på flukt.

Vi plukker den fødte gudinne

Med vinger og fjør.

KLOKKER

Natt og dag toner alle klokker,

Kaller oss frem fra huler og skap.

Dypt og stille klinger de lystige små.

Stunden er hellig, og himmelen er blå.

Her er så mange klokker i rommet.

Og lyset taler for seg.

Og det er forunderlig stille

Når klokken kimer til mellomspill

Mellom meg og deg.

LYS

Alt toner i natten,

Og lyset har ansikt og hals.

Hele livet er en gave vi trøster oss med

Den stunden vi lytter, og siler

Gull fra bekker og vann.

Lyset har øyner som iris,

Og løfter oss mellom fjell.

Vi er som en fugl i luften

Som speider etter oss selv.

Hvor er vi? Hvem er vi? Hvor går vi?

Er en flaggsak, et minneord

Som lyser og skaper veien

For alle som vandrer på jord.

Lyset har en evig glans, for lyset lever.

Ditt liv er nær mitt hjerte nå,

Og brenner for de tusen små.

Du er en stjerne i det høye, en hellig ild.

Du er en tone som lyser,

Og du har vinger som en fugl,

Min elskede fjellfiol.

UNDER FJELLHARPEN

Jeg var trett av livet,

Og du kom til meg med søte druer.

Jeg var trett av jaget i verden,

Og du gav meg en gyllen ring.

Under fjellet sang du lyset imot meg,

Og spilte med fjellharpe dagen lang.

Fordi du er til

Har jeg fått en ny vår.

DRØM

Du var en perle, en blomst.

Du var lyng over store vidder.

Du var lyset i min drøm.

Nå står jeg ved en grind og venter

En stormfull høst, en kald vinter

Under Glitretind.

Himmelens fugl hadde kvist i nebbet,

Med visdom fra Gud.

Du var engel i drømmen,

Og tok imot meg som et nytt landskap.

FUGL

Den fuglen som ligger med brukket veng

Får nye krefter en dag.

Jeg ser etter falne, sårbare fugler

Som trenger en hånd, og litt mat.

Alle fugler trenger et hjem, en dør de kan banke på.

Alle trenger en neste, en bror

På veien til Davids stad.

Hver fugl skal bli løftet, og sett av Gud.

Hvert barn skal få navn og rom.

Og livet skal bli nytt fra nå, med lys ifra himmelen.

RIKDOM

Vinden kommer fra havet,

Og vi vet ikke hvor den blir av.

All rikdom vokser på jorden,

Som trærne i skogen,

Som barn i foreldrenes fotefar.

Vinden feier over landet,

Og vi er med i dansen.

Våre liv smuldrer i solen,

Og vinden tar støvet med.

All rikdom forsvinner med tiden

Og legges i grus.

Våre vakre hus blir til aske,

Og ingen kjenner oss mer.

VINGER

Hvert vingeslag forteller,

Og bærer meg frem.

All skjønnhet i naturen åpner mine øyner

Så jeg ser det yndefulle livet Gud har skapt.

Fuglen døde i min hånd,

Og hjertet mitt holdt på å briste.

Et vingeslag, og tiden ble hurtig rullet inn.

Og fuglen ble lagt i en kiste.

Det var første april.

Det var vår, og vingene danset i luften.

Snart fløy fuglemor med sine fem,

Så kom et flyktig ekorn.

Landskapet lever, og tar imot

Nye vinger i dansen.

Fuglen er mer enn fjærdrakt og nebb.

Den gir oss et pust av himmel.

Å fly er en magisk, fortryllende lek:

Vinger som synger med hjertet

Og lyser vårt navn.

BEGEISTRET SEER av Sigve Lauvaas * Side 29-37 (Bok 20-2012)

Side 29

KJENNE

Gjennom deg skal jeg bli kjent med flere

Som flokker seg sammen

Under solkuppelen i mørket.

Og vi skal gå i det opplyste rommet

Med galleri på alle vegger

Som kommer sammen med oss

Når lyset er slokket av.

Jeg kjenner korridorene, og dørene til og fra,

Som forteller om stort besøk -

Med signatur i gjesteboka,

Som er åpen for alle.

Når vinden suser leser jeg ordene dine,

Og kjenner meg ensom

Som en strandnellik i skoddehavet.

Jeg er ikke noe kronblad lenger,

Men en vissen frukt

Som holder på å dø.

Jeg kjenner ikke mitt navn gjennom noen

Nystemt gitar, men gjennom en drøm

Om å elske til døden skiller oss ad.

Vinden blåser dit den vil,

Og jeg ser gjennom tårer ordene dine

Som skaper livsmot og syner.

Du er en juvel, en himmelblomst

Som kommer igjen og igjen.

Og jeg ser ditt ansikt som det siste lys

Som åpner opp døren for meg.

MIDT IMELLOM OSS

Hva er midt mellom oss?

Skjæringspunktet mellom natt og dag,

Er å se Guds ansikt.

LÆRE

Å lære et språk

Er som å lære et annet menneske.

En blir aldri ferdig med det.

Vi lærer i livet å elske

Alt som er kjært.

Og den som ikke kan elske,

Har ingenting lært.

Vi lærer ord på veien til toppen,

Så raser ordene som snø.

Vi vet skaden er skjedd,

Men poenget kan ingen ta ifra oss.

MINE DAGER

Mine dager gir jeg ordene.

Overalt vil jeg gi ord som brød.

Jeg vandrer i ord.

Det er mine klær, det er vannet jeg drikker,

Og lyset som åpner mine øyner.

Jeg er i ordet, og ordet er i meg.

Jeg reiser i ord.

Jeg er en globetrotter for sannheten,

For det høye tårnet som lyser

Til fjellene raser sammen.

Mine dager har nærvær av ord

Som åpner alle dører

Og utvider horisonten,

Som fargelegger landskapet

Og dekker over alle sorte hull.

Mine dager gir jeg deg

Som et brev på reisen, en nøkkel

Til visdommens irrganger.

Jeg gir deg ordet som navigatør

På vandringen til det hellige landet.

VENN

Fremdeles er du min venn.

Den verden du lever i prøver jeg alltid å nå.

Der er annerledes enn alle andre,

En lysets engel med veldige vingespenn.

Jeg løfter ditt navn, og minnes timene, dagene.

Du behøvde ikke si noe.

Jeg forstod alt.

Du er min dyrebare venn som jeg synlig.

Du gir meg en lysende forvandling,

En ny dag med håp.

Når jeg drikker fra din kilde, får jeg klarsyn.

Du er min lengsel hver dag, hele livet.

FRUKT

Fra mitt vindu ser jeg frukten.

Jeg har en gang kjent en kvinne

Som gav meg alt.

Jeg går lenger i mysteriet, og oppdager

En skål med moden frukt.

Mange grådige menn venter ved porten,

Men jeg kan komme til alle tider,

Og døren er åpen

Som et revnet sceneteppe.

Og frukten får jeg smake, og lengselen

Gir meg mer tørst,

Helt til vulkanen brister.

Og nederst er grunnen som en mektig klode

Med silkestrømper og stearinlys.

Jeg ser en fugl som bygger rede

For en ny soloppgang.

NOEN ORD

Ordene taler til oss

Med farge og lys.

Jeg skriver med ordene

Over hele kloden,

Til fjellene blir taler.

Se skriften på veggen

Og furene i fjellet.

Se avglansen av Gud

Våker i landskapet

I ny utsprungen sol.

Ordene klinger som villgreiner

Og fløyter som horn fra fjellene.

Ordene springer oss i møte

Og favner vårt hjerte

Med en varm stemme som vokser.

HER ER MIN VERDEN

Min verden er ikke flat og åpen,

Men sammenvridd

Som en krukke i smeltedigelen.

Jeg kan drikke melk fra gullbeger

Og kjenne smaken av røde krystaller.

En vidunderlig ild vekker meg

Og kjærtegner min kropp.

Jeg vil overøse mine barn med varme retter,

Med fisk og grønnsaker av mange slag.

Og ingen kan bebreide meg for maten.

Selv ordene skal få sin plass.

Jeg sitter ved et vindu ved havet,

Som skurer fjellet

Og bøyer av for holmer og skjær

Med hvitt skumsprøyt.

Jeg sitter ved verdens ende

Og venter på nye oppdrag.

BORTOM SJØEN

Nå synger mor.

Og verden er så stor som så.

Og vinden blåser inn fra vest.

Og det er fest i Hebnes nå,

Og det er fest på denne jord, for mor

Som fyller femti år.

Og sjøen øker. Fisken spør.

Og barnet drømmer etter Per

Som kommer med en fiskehank.

Og det er fest for ku og lam.

Og det er kjærlighet.

Nå synger mor om barnesko,

Og blåveispiken på sin vei.

Og orgelkrakken står i spenn.

Musikken fløyter som en venn.

Nå spiller mor.

Og bortom sjøen, der er Trond,

En liten gutt som ble igjen

Når båten reiste med sin last.

Men stormen kom med orgelbrus

Når Trond ble mor.

BLOMST

Stengelen står naken og vugger i vind.

Blomsten danser tango.

Når jeg merker dine øyne,

Er det som en stjerne lengst i vest

Med dansesko. Da smiler jeg.

Ditt indre er en blomsterfest

Med himmelbunn og stjernetak,

Med gull og sølv.

Og blomsten er så dyrebar,

En naken liten babykropp, med duggvåt hud

Av kjærlighet, og kyss fra mor og far.

RYDDE

Da jeg begynte å rydde

Hørte jeg en lyd fra skapet.

En underlig knirkelyd i stillheten

Fikk meg til å storme inn i rommet.

Og stoler og sofa ble veltet

Før jeg kunne plystre med kroppen

I visshet om at lyden var en baby på loftet

Som begynte å si noen ord

Om et malerskrin og farger

Som lekte gjemsel.

Da jeg skulle rydde kom en flue surrende

Med et øredøvende opptrinn

Av en hel sverm med mygg fra altanen.

Og jeg ble vettskremt og lukket døren

Mens lydene kom i klem

Og ble ryddet bort med bare never.

FLYR

Jeg flyr mellom stjerner i natten.

Og ordene er med som språkgitter

I det store rommet mellom himmel og hav.

Jeg flyr som måne og sol til livet slukner

Og alle kriger er utkjempet,

Og jeg står naken igjen.

Jeg flyr, og blottstiller meg i historiens lys,

Og vandrer naken gjennom universet,

Gjennom ord og bilder, som former oss.

Jeg flyr til ukjente steder, og til en ukjent tid

Som presenterer meg for millioner.

Og slik flyr jeg gjennom livet,

Slektsledd for slektsledd til grunnmuren rister

Og ensomheten kommer tilbake.

Jeg ble født og elsket, og kom i vinden.

Jeg flyr for å komme til et høyere sted,

Til en plattform med utsikt og horisont.

Jeg flyr til kilden med det levende vannet.

DU KOM

Fylt med glede kom du

Inn i mitt liv

Og sette standarden for veien videre.

Du kom med blomster og frukt

Som spiller cd inn i en ny tid

Med et rent hjerte.

Jeg drømmer om dine øyne som ser

Med briller en hel veranda

Med barn i morgensol.

Du kom med åpent sinn en vårdag

Og forandret alt med signatur

Av lengsel og himmel.

LÅGT TAK

Det var så låkt under taket

At en bare kunne spise flyndre og flatbrød.

Og en måtte bøye seg fra rom til rom

Til stjernene lyste klart.

Låkt tak forteller om grader og skulder,

Om brygger som forsvinner

Når alt blir nytt.

Jeg skriver låkt under solen

Som forteller om alt jeg ser, og årene som danser

I akvariet til tusen fisk på vandring,

Mens kroppen roper etter mer honning.

Jeg vil høre til under låkt tak med stjerner

Som holder meg våken, og gir meg fred

I glansen av snikende måne

Før solen løfter meg i lyngen.

På toppen av Jæren stiger jeg med hegren,

Og vader langs elven mot havet

Til de tusen sjøers land.

EN DAG ER FORBI

En dag er forbi, og jeg kommer

Bortenfor rommet

Med søndagsklær på.

Jeg kommer med trekkspill og hvite hansker

Og spiller deg hjem,

Og himlen er blå.

Forbi er min barndom, forbi er mørket.

Og lyset i kronen skinner som før.

Ingen skal merke at jeg er i rommet.

Jeg er din trøster i liv og i død.

En dag er forbi, og tiden er omme.

Solen har reist, og jeg venter ditt ord.

Snart vil du komme med kraft og tale

Inn i mitt hjerte ditt navn som blør.

LYS

Lyset ser oss,

Og jeg ser på deg.

Og blikket røper min holdning og styrke.

Jeg drysser litt perler og lys på din vei,

Og kysser din frodige panne.

Lyset forelsker oss begge mot kveld

Og legger sitt teppe i sengen.

Der våkner vi begge av søt musikk

Og vingene flakser, og det er dag

Med lys over himmelfjellet.

Og lyset bøyer sitt hode ned, i regnbuedrakt,

Og varmer mitt kinn, som den største skatt.

Jeg svever av lykke i rommet.

Og veien foran er lys og lett,

Og jeg er et barn av Davids ætt

Med stjerner i himmeltaket.

JEG KAN

Jeg kan synge, jeg kan se.

Eldre er jeg ikke.
Mellom oss er hverdagen og rommet

Med toner og undertoner.

Hva skal vi med skala? Notene passer ikke inn.

Vi er frie som fisken i vannet.

Jeg kan høre ditt hjerte.

Jeg opplever livet i en rosebusk

Jeg kan plukke en bukett syriner til deg,

Og male landskapet med gull.

Jeg kan se bortenfor havet

Noen som venter på meg.

Jeg er nær deg. Jeg kan fortelle

Fra en smal dør, fra et høyt tak, fra fjellet.

Velsignelsen kommer til alle som ser,

Og tar imot lyset som en venn.

Jeg kan ta på deg nå i halvmørket

Og kjenne kreftene i stillhetens rom

Åpne dører til et hellig måltid.

BEGYNNE

Å begynne med hvite roser

I halvfrossen jord

Gjør svalene til åpne vinger

Og snøkrystaller.

Natten er lang, og månen er hvit

Med sølvhår i blått krystall.

Jeg begynner å forstå

At orkesteret spiller for oss.

Og hvert barn begynner å se

En halv måne er nok

Til å fange oppmerksomheten

Til de som er tilbake.