BEGEISTRET SEER av Sigve Lauvaas * Side 19-28 (Bok 20-2012)

Side 19

REFLEKSJON

Flagget er litt eksentrisk.

Det vifter på halv stang,

Og regnet drysser over alt

Som kardemomme eller kanel.

Men indianeren svetter på veien

Til nye beitemarker.

Og bålet brenner for siste gang

I Härjedalen.

Det er sant: Små dyr gjør mye av seg

Og opptar oss hele livet.

Det gjelder å vaske fingrene,

Ta på seg reine klær.

Det er regn i elven og i havet.

Regnet flyter i strie strømmer, fosser

Fra høye fjell og stup.

Jeg går omkring og betrakter solen

Som gir oss glans.

Jeg er som fisken i garnet

Og kan ikke flykte ifra dette stedet.

Her er så mage minner, så dyp jord 

Som har plass til flere.

Ta imot min sang. Kom nær meg

Alle tilhørere i salen, og under solen.

Den ubeskrivelige sannheten er født

Og er i oss som et barn.

Ingen ord. Det er ånden som stråler

Fra vårt hjerte.

Og vin løftes høyt som en stjerne

I vintreet.

SPILL

Klaveret tier ikke. Under hele festen har klaveret gått rundt

Som et hjul uten spalteplass, som et barn i sirkel, en stjerne.

Klaveret dømmer ingen. Det er en bygning fylt med liv.

20

ROM

Det eneste rommet

Bærer preg av en venn

Med utsyn og innsikt og liv.

Det oversvømmer meg,

Som bærer en drøm

Om å se mer av den ene.

Rommet har lyd i vegger og tak,

Og promenerer iblant

Når jeg sover.

Jeg ligger og våker og tenker på deg.

Da hører jeg kledningen sprekker.

Du rekker meg nøklene til rommet ditt

Med usynlige drops.

Og hanen galer.

VENNER

Iblant har jeg venner, iblant er jeg glad,

Men ofte river vinden fra havet.

Jeg står som et tre - og tar imot.

Jeg er innesperret, uten vinger og seil,

Er hjelpeløs i spillet.

Jeg makter knapt å leve.

Men venner har komt, venner har gått,

Og stien er lang og bratt.

Hvem kommer i natt?

Med tiden må jeg nok flytte ut til en høyere vegg.

Jeg vil klatre i blinde, og finne meg selv

Mellom venner i Noas ark.

Ordene jager, og tar meg med til en fredfull øy.

Her vil jeg heise mitt seil, og se

Når fuglene kommer igjen.

21

GJESTER

Jeg forakter ingen gjester

Som vil bo på mitt utdaterte, blå hotell.

Her er ingen dobbeltrom,

Men dobbelt blir det likevel.

Så klimprer jeg i flygelet, og vekker mann og mus.

De trette sover enda mer,

De våkne drikker kaffe til de kjenner de må gå,

Så kommer de jo igjen, litt etterpå.

Jeg holder ingen tale, bare vær så god, betal.

Det koster litt å være gjest på mitt grønne hospital.

For alle trenger noen til å snakke med.

Så lever de nok lenger? Det vil tiden vise det.

Ja, velkommen kjære gjest. Her er plass for to.

Dusjen har vi ovenpå, og vann i spring og do.

Men alle trenger nok litt mat.

Da ringer jeg med bjellene. Vi sier klokken fem

Og fisken skal få bein å gå. Og ingen klagesang.

Nonnen messer Fadervår, og vi kan synge med.

Det er så stas med gjester her, i klostergården min

Ta teppet bort, og gi applaus for livets klare vann.

NATT

I natt får jeg ikke sove. Og natten er lang.

Det drypper gull i skåler fra stjernene,

Og gradestokken viser null.

Stillheten kommer langsomt,

Og legger sitt teppe over jorden.

Snart er det to millimeter rim over taket

Og over bøen.

Jeg fryser i natten, og krøller meg til.

Jeg holder min egen hånd under dynen.

Dette er ingen festaften med karneval.

Jeg sovner til slutt med sauer.

22

SKRIVER

Gud skriver i sanden

Begeistret som et barn.

Den som overlever denne verden

Opplever å se.

Ansikter skriver livet,

Til Gud bretter tiden sammen

For den ene av millioner, hvert sekund,

Til jorden er trampet ned.

Jeg skriver i lengsel

For å slukke tørsten av navnet som roper

Gjennom natt og dag.

Jeg skriver i det stille kvistrommet

Med åpent vindu for kjærlighet.

GRAVER

Nederst i er de fremmedes graver

Lukket og trampet av tidens tann,

Uten virkelige venner, uten fedreland.

Med ansiktene i det uendelige dypet

Hviler de nå i fred,

Etter tusen år med trakassering.

Det bølger i gudstjeneste over gravene

Når solen kommer skrått inn

Fra englenes blå skjær.

De fremmede sover, som en slukket lampe

Etter sammenkomsten

Med den tyske arme.

Veien tilbake blir åpnet i den ellevte time,

Og klokkene slår i tårnet

Og velsigner hjemlandet, Israel,

Som gav oss en ny ånd. 

23 

SNØ

Snøen faller brått,

Og himmelen ruller i skyer.

Snøen spiller cello,

Og barna er begeistret for nysnøen

Som begraver kikegården

Og veien som går forbi.

Snøen lyser i brev og dokumenter

Som englene har undertegnet

Som en hilsen til alle barn på jord.

Helt til tiden stopper

Vil snøen komme til oss

Som små krystaller med bud om å elske,

Så dødsengelen kan gå forbi.

STILLHET

Stillheten i oss er som en blå flekk

På himmelen.

Vi er ikke begravd, men begeistret av fanfaren

Som vekker landskapet

Og får barna til å le.

De gamle er motløse i vinterstormen

Og graver seg under teppet

Til en ny dag.

Og midt i stillheten løfter solen sitt ansikt

Og svarer de gamle med trøst gjennom vinduskarmen.

Det er ikke lenge til jul.

Og en dyp stemme, fra rommet med de syv segl,

Taler som Gud i brenningen som vokser

Den natten kirken ble knust,

Og menigheten måtte flykte opp i fjellet,

Der stillheten ble fullbrakt i havet som bølger

Mellom sør og nord.

24 

FRUKT

Frukten gulner,

Bjørkelauvet gulner.

Hundene bjeffer i runer.

Husene er fraflyttet. Luften er ren.

Frukten henger til tørk.

Og fuglene ser.

Vinden lusker i trærne,

Og frukten detter ned, og råtner.

Frukten har tiden i seg,

Som jeg og du.

Tiden er vår reise gjennom livet.

Et hundebjeff, og så stillhet.

SEPTEMBER

Bøen ligger rå og kald.

Septemberhavet blinker.

I byen vandrer Hansemann.

En høstdag er det over,

Og gatebarna sover.

Ingen ser den dødes gunst.

En engel kommer stille.

Litt suppekjøtt og melk i dag

Gjør drømmene til hildring,

Og kampen er snart over.

Et seil på fjorden, lys i blått,

Et småfly av de sjeldne.

Så kommer prinsen med sin hatt

En regntung dag med svimmelhet.

Da går jeg ut i lampelyset

Og høster energi.

Jeg ser en frukt, og smaker den.

Og himmelen er over meg.

Jeg ror i båten, vinger flyr.

Min karusell er eventyr.

25

GALLERI

Jeg har mitt hode i et galleri,

Og mellom oss er virkeligheten

Med kjøp og salg.

Horisonten er overmalt med gull,

Og det er glemselen, et stort museum.

Jeg kjenner ingen her.

Jeg henger på en hvit murvegg

Og ser mennesker som hieroglyfer.

Langt borte fra en kuppet sjel.

Ansikter er mangetydige skrifttegn,

Et lokk som skinner av et indre lys.

Jeg ser en forstenet maske,

Mens solen glir.

Mitt hode henger høyt, og vinden river.

Det er min lodd å ta imot.

Snart vil jeg se begeistret gjennom tiden

Som gav meg kraft, og siden hjertefred.

TRYGG

Jeg står med hånden hennes

Og sløyfebåndet fra en gyllen tid.

Vi står hverandre nær på hver vår side,

Og vinen drypper, tiden ruller hen.

Jeg står med hennes øyner, hjertet brister.

Og jeg er hennes dyre diamant.

Så går jeg bort i natt og tåke

Og glemmer at jeg klippet snoren av.

Jeg glemmer latteren og smilet, ord som dirret.

Og hennes munn av edel kjærlighet.

Så står jeg naken i vinterkulden

Og gjemmer ansiktet i bildet hennes.

Som gav meg alt: Min elskede, min rosebusk,

Min sorte tulipan.

26

BREV

Jeg skrev et brev

Og bar det frem under natthimmelen

Med et urolig hjerte.

Vi skal møtes igjen, - kanskje om hundre år.

Jeg ser langt mellom fjellene,

Til en ny dag.

Jeg skrev med doktorskrift, og tenkte

Det er ordene som teller.

Alt som ligger, bak får ingen vite.

Nå sitter de lærde og tolker brevet,

Som tegn på tilgivelse:

At komponisten vil overleve barnet

Som ble født med skrik.

VINDU

Jeg åpnet vinduet og fikk se en fugl.

Av tusen var denne så ekte,

Og ville inn i mitt hus.

Jeg fylte en skoeske med mat, og gikk ut til fuglene

Som kom fra hele verden til mitt fat.

Jeg holder øynene åpne

Som et vindu mot kirketårnet.

Snart flyr fuglene hjem til sitt paradis,

Snart kommer helikopteret og henter den siste rest

Av vår stamme.

Jeg ser folk som flytter over alt.

Og hvem vil bli igjen når det siste toget går.

Jeg står ved mitt vindu i solen,

Som tar avskjed.

Jeg står ved et fjell som løfter meg over

Til den andre siden,

Der blomstene aldri visner.

27 

VÅKNE

Dagslyset traff ansiktet mitt

Og jeg våknet av en livlig drøm.

Jeg hadde sovet så lenge.

Og drømmen i livet går hånd i hånd

Med lengsel,

Og syner om vei og tid.

Alt er en klokke som går og går,

Og dag og natt er som tynne strek

I speiderboken min.

Lyset holder meg våken og glad,

Og favner min sjel.

Toget som reiser, tar meg nok med,

Når engelen roper mitt navn.

For den som tror, kan all ting skje.

Usynlig får vi kraft.

Snart våkner jeg i måneskinn,

Og gatene er palmestrødd,

Og jeg er uten klær.

VANN

Avløpsvannet løper sammen til en dam

Der endene har fest med smuler

Fra de rikes bord.

Og jeg er åpen for å se en foss

Som blir til lys og kraft i byen vår.

Det er vår bror.

Ja, vannet gir oss liv og navn, så vi kan se

Og kjenne trærne i en skog,

Og barn på vei fra sør og nord,

Som flyktninger fra krig og sult

Til språket vårt.

Jeg har en ring med diamant

Til den som åpner porten

Til kjærlighets brønn på jord, så jeg kan se.

28

LYTTER

Lytter til det tause rommet

Med glemte mennesker

Som en gang bygget landet.

Lytter til ensomheten i trærne

Som roper i vinden

Etter menneskenes barn.

Hver gang jeg ser ut vinduet

Lytter jeg etter vinger

Av kjærlighet som bruser.

Det tause rommet taler

Med en dyp og inderlig stemme

Om våre røtter, og frukten.

Ta vel imot de åpne sjeler,

Og gullet fra Paradis,

Som deles ut her på jorden.

PREKESTOLEN

Jeg er redd for å falle ned,

Og klamrer meg fast,

For jeg vil tjene enda noen år.

Jeg har en anelse om ordet

Som ble menneske.

Nærmere kommer ingen,

Uten nåde til å ta imot

Sannhetens lys

Som lyser fra prekestolen,

Når ånden er nær.

Jeg ser en flamme i trærne

Og vet at solen stiger,

Og temperaturen tjener

Menigheten i Sarons Dal

Fra det høyeste fjell.