STREIF AV VIND 97/17 - Poesi 1-3 *Sigve Lauvaas

Illustrasjon 

STREIF

AV

VIND

POESI

fra

SKOLESEKKEN

1997/2017

Sigve Lauvaas

Nobel Forlag

Post1

ENGLER

Tusen engler. Tusen roser.

Svaler over alt.

Drøm om frihet, drøm om barn

Som holder ut i snø og regn.

Engler over alt i snøen.

Tusen engler i mitt hus.

Barn er engler i vår verden.

Engler er et sendebud.

GUD

Gud ler, han ler,

Og gråter når vi gråter.

Gud holder menneskene høyt,

Og gir oss solskinn og regn.

Vinden kjøler landskapet.

Gud folder ut sine ulltepper,

Så vi ikke må fryse.

Gud er konge over liv og død.

VANDRING

Vandring gjennom Vatikanet,

Roma. Trengsel, folk i kø

For å rekke en dolapp.

Jeg ser etter katakombene.

Det er trengsel.

Min vandring er snart slutt,

Og jeg ser paven.

Han leser fra en postill

Og berører hjertene.

Jeg går stille bort,

Og tørker støv av føttene.

REGN

Regnet som driver gjennom tåken

Holder meg våken,

Og tanken er klar.

Jeg føler tomhet, og er trett.

Regnet og lampen i taket lever

Med sine vibreringer.

Noen ganger raser regnet imot veggen.

Vinden legger trærne flatt.

Barna holder seg inne i stuen

Og signerer bilder av høst.

Regnet stuper imot oss på veien

Og pisker mot vinduet.

Regnet kommer igjen og igjen

Og river i huset. Greiner fyker i tunet

Og skaper kaos. Barna er redde.

De ber i sitt hjerte til Gud.

MUNCH

Han legger maleriet i regnet,

Og vasker maleriet.

Alle kan se at det er ekte.

Han skriver signatur,

Og ber kunden om et navn.

Hva heter barnet?

Munchs malerier er barn

I samlingen. Ingen er forlatt.

Alle skal frem i lyset.

Den som blir forært, eller kjøper,

Må love maleriet en sentral plass,

Helst som blikkfang i stua.

HAMSUND

Ettersom Hamsund elsket klokker,

Skulle han ha minst en på alle vegger.

På Nørholmen kan en se og høre

Lyd av klokker, og fornemme

Den store dikteren.

Kanskje han ville handlet annerledes,

Viss han våknet? Kanskje ville han male

Det grenseløse livet, og tenke:
Jeg er en forræder.

Hamsund stirrer på oss fra et bilde.

Han holder sine mesterverk,

Og gir til alle som vil ta imot.

Han skriver signaturen, og legger seg.

Dikteren søker nye krefter.

KRONBLAD

Blomsten åpner seg.

Dikteren tar av seg skoene.

Barnet reiser seg. Det tenker

Alene, som en kopi av mor og far.

Kronbladet løfter seg.

Det har forhåpninger om en ny sommer

Med surrende bier, som sprer frø.

Blomsten brer seg ut - som et teppe.

Klokkene tikker. Kraften i stengelen

Gir saft til blomsten som smiler.

Den er velsignet med en herlig duft,

Så alle vil se og berøre blomsten

Som et lite barn. Kronbladet er en juvel

Som lyser, og gir seg selv.

Det dufter kjærlighet.

Post2

Illustrasjon

HUN

Hun sitter på rommet og pusler

Med gamle ting: minnebøker, dikt.

Og skriver i dagboken om været.

Buelampen henger høyt,

Og kvelden er våt.

Døren er lukket. Hun vet det er natt,

Og alle andre sover.

Hun sitter på rommet med et puslespill,

Og vil helst bli ferdig til jul.

Hun trenger ikke dyre klær,

For hun går sjelden ut.

Og liker det best som det er.

Hun er rik, for hun eier Guds ord,

Og det leser hun hver dag.

Det er slitsomt med august, september.

Hun liker sommerens varme,

Men skjuler seg oftest på rommet

I en firkanta rullestol.

Hun ser ut av vinduet, og får mat.

Hun nyter livet egentlig,

Men savner en bestevenn.

REGN

Regnet kommer.

Hun elsker regnet, og gamle ting.

Hun lærer seg språk,

Og kan kommunisere på nettet

Med hele verden.

Regnet demper farten.

Når hun skal ut, er det regnet

Som bestemmer. Været åpner oss

For hverandre. Jeg ble nylig kjent

Med en dame.

VIND

Vinden kommer.

Vinden kommer,

Og fyller hele rommet.

Hele jorden er et vindfylt sted.

Jeg bøyer meg som en fjellbjørk,

Et vindribba furutre i lia.

Vinden uroer.

Den føder ingen sommer.

Med munnen full av vind

Går vi i fjellet, og bøyer oss

Som en fattig bror i Afrika.

Jegeren kan ikke høste.

SOVER

Menneskene sover,

Glemmer at de har ansvar,

Glemmer å gi.

De får ikke velsignelse,

For de glemmer å gi.

De sultne får være sultne.

Vi sover når månen lyser.

Vi har ingenting å gi.

Vi mangler kjærlighet.

Noen må vekke oss,

Så vi kan høre skrikene fra broen.

Over grensen er ingen åker.

Vi vasker hendene, og tror

På bedre tider. Vi synger

Til vi sovner igjen.

NATT

Snøen daler ned.

Og jeg sitter i min stue

Og skriver brev

Til noen der ute.

Jeg skriver livet fra tidlig barndom

Til alders hvile.

Natten lyser opp med måne

Og snø i hagen, på alle trær,

Som hiver etter vinden.

De åpner seg i natten

For iskrystaller og snø -

Som driver gjennom dalen.

Vinteren er tilbake,

Like gjestmild som i fjor.

Den leker gjennom tun og hage,

Og reiser snart.

Men, natten henger med hodet

Og stemmer i en sang om lyset,

Som skaper alt nytt.

KOM NÅ

Kom til meg nå, du lerkefugl,

Du blåmeis, gjøk og spurv.

Kom barn og se. Snart er det vår,

Og sommeren er like ved

Med harpeleik, gitar.

Kom med ditt smil. Løft varmen frem,

Så vi kan bade i en elv

Og vandre lykkelig, vi to,

Igjennom livet.

Kjærligheten vekket oss.

Velsign våre barn, o’ Gud.

ALDRI GLEMME

Vi må aldri glemme

Den dagen vi ble født.

Vi må aldri glemme våre søsken,

Far og mor.

Ta hånd om de som sulter,

Gi nødlidende et hjem.

Reis flagget høyt for Israel

Som gav oss Bibelen.

Glem aldri ordets flamme

Som reiser over jord.

Det budskapet må alltid leve

Så lenge vi er til.

VINTER

Stormen ruller over fjellet,

Ned i dalen, gjennom skogen.

Huset kjenner stormens vinger.

Den river alt som er, - kast på kast.

Vinterkulden bøyer ryggen

Til en gammel mann, en kone.

Verden skjuler ingen storm.

Den kommer som et rop fra havet.

Alle dyr i fjell og skog, gjemmer seg.

De finner seg et fattig skjul

Til vinden roer seg, og alt er stilt.

Så kommer ekorn, fugl og rådyr frem.

Snøen kommer tett på trappen,

Fyller opp på vei og sti.

For en vinter. Bil og trailer står i bakken.

Trafikken roer seg, - og det er helg.

GAMLE FJELL

Gamle fjell står imot som en vegg.

Vi holder oss fast til dem.

I tusen år har de grodd seg fast.

De peker mot himmelen.

Røttene strekker seg dypt i vold,

Og gir ikke etter for press.

Om vinden blåser og regnet slår,

Er fjellet en trofast gjest.

Gamle fjell har revner og skjold

Som dekker et bankende hjerte.

I dypet bobler lava og ild

Som en gryte på kjøkkenet ditt.

Fjellet smiler og viser vei,

Og mange stier gir svar.

Du vandrer i fjellet – far som sønn.

Og hører fjellet sin sang og bud.

Gamle fjell luter ryggen sin

Og hilser med høye skuldrer.

Solen gyller fjellet, og stråler gull

Over bygd og by, over hele jorden.

MØRKET

Mørket kryper inn i huset.

Over alle hus går et tog med mørke skyer.

Regnet kommer til natten,

Og alle sover i skjul.

Mørket kommer som en listig katt.

Den banker aldri på, som regn og storm.

Den bare kommer som en gjest,

Og reiser når solen stiger inn med gylne tøfler.

Post3

STREIFE RUNDT

Jeg streifet rundt i solen,

Og gled inn mellom trærne,

Og lukket øynene.

Jeg hørte livets mysterium

Fra alle verdens kanter,

Og så farger og former over alt.

Blodet strømmet gjennom meg

Som en bekk, en elv.

Jeg oppdaget naturens underverk.

Selv i mørket kunne jeg se

Det usynlige, som englene og Gud.

Jeg var et barn som streifet rundt

Og gav meg selv i vinden.

BILDE

Legg farge på farge,

Og bygg deg et bilde med glød.

Mal Arken og Noa, Jerusalem,

Og kom til mitt hus med alt.

Lys mine vegger og porten ut.

Velsign meg med alt du har.

Farger for glede og sorg.

Fest dem til et bilde som lever.

Lys for min fot, den veien jeg går,

Og gi meg et maleri, et portrett

Av Gud, som elsker sitt barn.

Gi meg et bilde av himmelen

Så jeg kan se hvem du er.

  

SER DU

Ser du inn i solen,

I et øye som er hellig, varmt?

Det gløder i ditt åndedrag

Igjennom hele livet.

Ser du skyer på veien,

Kan du gå hjem og lukke døren?

Vinden blåser opp, og fiskeren søker havn.

Du sitter ved et vindu og tenker:
Gud har all makt.

Ser du inn i et barn, i fremtiden,

Som åpner seg som en blomst?

Det kommer imot oss på veien

Og hilser ærbødig.

Gamle far må beundre livet

Som reiser ifra oss snart.

HØRER DU

Hører du vinden i fjellet?

Ser du snøen som fyk i urolig dans

Gjennom landskapet?
Det gir et signal om været.

Plutselig er vi midt oppe i alt

Som roper i mitt hjerte.

Livet med alle vinkler og rom

Forteller fortrolig om Gud.

Hører du stemmer i mørket, en sang?

Det er englene som synger

At vi alle er barn.

Hører du klapping fra salen i kveld?

En høysang løfter vår sjel.

Vi hører fra skyer, fra fjell og fjord,

En vidunderlig røst:

Alt er fullbrakt. Snart er det jul.

FJELL

Det finnes et fjell bak alle fjell,

Dypere enn havet.

Når fjellet får vinger, som englene,

Da flyr vi over hele verden.

Det finnes et fjell for glede.

Det smiler til oss hver dag.

Om havet bølger og vinden rir,

Er alle i samme båt.

Fjellet ser stjerner og måne,

Og solen gyller ditt fjell.

Hver morgen ser jeg mot himmelen,

Og solen kommer igjen.

GLEDE

Det er en glede i livet

Å være den vi er.

Vi strekker oss, og bøyer oss,

Og kjenner vårt eget hjerte slå.

Glede er kjærlighet for to.

Og hele verden gleder seg

For vennskapet, for vandringsfolk

Som åpner seg i lyset.

En pilegrim har en vei, et mål,

Og reiser de tusen mil.

En dag er horisonten rød.

Da vet vi at sommeren er nær.

Banker du på en velkjent dør

Og møter en gammel venn.

Da si velkommen. Takk for sist.

Vi møtes snart igjen.

LATTER

Det var latter i bakken. Orgelbrus.

De heiet og skrek, klappet meg frem.

Jeg hoppet til hundre, og snøen var løs.

Jeg seilte ifra dem, og vant.

Hver dag er en kamp om å vinne.

De heier meg frem. De klapper og ler.

Jeg er i nærheten av mitt beste hopp.

Og latteren sitter løst. Det er vind.

Og alle vil seile i dag.

Øynene ser, pupillene åpner seg mer og mer.

Den fagreste av dem alle er min drøm.

En jente fra Portugal. Hun kommer imot meg

På sletten, på veien til huset mitt.

Hun lokker og ler, og åpner sin munn

Og roper til meg: Du vant.

REGN

Regnet driver gjennom kvelden,

Gjennom skodde, vind fra nord.

Regnet roper med sin lange arm:

Hold deg flytende, bror.

Regnet stamper imot jorden,

Plasker, danser, skaper nerver.

Folket går som barn mot havet,

For å redde båten sin.

Regnet raser ned fra taket,

Siler gjennom skoddeluft.

Lynet blinker. Mørket jager.

Trærne gynger hit og dit.

Noen ganger raser havet.

Regnet raser i vårt tun.

Hav og himmel fester grepet

Om en fattig, syndig jord.

RASTLØS

Vandrer rastløst i byen,

Og finner frem.

Hjelpeløs åpner jeg vesken

Med bok og penn.

Jeg skriver et brev,

Og spisser mitt øre.

Klokker kimer fra kirken.

Og jeg er en fattig mann.

Jeg vandrer hvileløst fra alt,

Og finner meg selv ved havet.

Der får jeg ro for min trette sjel

Under en gammel måne.

Vandrer hele livet,

Og tar tiden med meg over alt.

Den ligger i luften, i været,

Og gir seg til kjenne.

VAN GOGH

Van Gogh kunne male.

Selv i sine mørkeste stunder

Malte han svart og rødt.

Du hører penselstrøk.

Staffeliet er ferdig til bruk.

Hvert kalket hjørne blir levende

Med signatur av Van Gogh.

I galskap malte han havet,

Og himmelen drog han ned.

Med blikket festet på bildet

Ser jeg van Gogh i dyp ensomhet.

Han følte seg forlatt på jorden,

Men malte seg en venn.

Når ulykken herjet som verst,

Malte han himmelen.

VIND

La oss legge hatten på hylla,

Og gå ut på de nakne berg.

Gåsunger titter i uren.

Bilene durer i vei.

La oss finne en nisje

Vi kan bevege oss modig i.

Der er mange som slutter å leve

I ånden, så vinden får kraftig tak.

Ut vil vi gå i livet.

Jorden er rund som en ball.

La oss strekke hendene, kjære.

Vi lever, og vinden forteller

Om barnet – og tidens tann.

SOL

Mellom skyer smiler solen,

Over fjellet gir den lys.

Jeg skal åpne dør og vindu

For å slippe solen inn.

Solen løfter blomst og trær

Imot himmelsky og Gud.

Alt vi er og har, løfter seg

På Herrens bud. - Vi lever.

Solen gir oss krans av gull.

Vi kan hoppe, sprette, danse.

Alt er nytt. Hver dag en gjest,

En frodig sol. Den strekker seg,

Og løfter barnet inn til seg.

Over himmelen går solen i bane

Og lyser opp vårt blomsterbed.

Den gir varme, håp og tro,

Og kjærlighet – som synger i vinden.