STREIF AV VIND 97/17 - Poesi 7-9 *Sigve Lauvaas

Post7

SPRÅK

Språk skylles bort,

Ord forgår.

Vi glemmer at noen har levd.

Ansiktet vender seg bort.

Vi forstår at veien er lang,

At tiden er vår – mens vi lever.

Språk skylles mot stranden,

Og årstider skiftes ut.

Vi trenger ord for vårt indre

Som løfter oss over alle fjell.

Vi trenger et løfte, et ord

Som aldri forgår.

Det evige ordet i skriften

Har gitt oss lys gjennom tusen år.

Dette ordet som lever i dag,

Skal fylle vår sjel.

Vi skal synge høyt - så engler forstår

At vi har blitt døpt i ånden.

ORD

Ordene kommer igjen,

De innhenter meg ved dag og natt.

De følger de gamle stier, og baner seg vei

Gjennom nettverk av mennesker

Til et tydelig språk.

Ordene er en gåte for folk, en vev

Av gull og glitter. Og alt har en mening.

Vi heiser flagg for ordene som rimer.

Ordene kommer som minneord

Og synger i mine ører.

Jeg lever mer og mer med ordene.

I bøker og blad kan vi lese.

Ordene seiler sin egen sjø - i kraft,

Og vekker oss opp fra de døde

Til et evig liv. Og klokkene kimer.

STREIF AV VIND

Fjellet er en grind,

Mot øst og vest, og sør og nord.

Vinden streifer håret mitt.

Jeg flyr i vind som lauv og frø.

En dag skal vinden sloss

Og kjempe mot et mektig hav.

Vinden streifer landet vårt

Og vekker oss til liv.

Vi synger vindens glade sang,

Og nynner barnet trygt i søvn.

Vi hilser kjærlighetens vår

Og planter blomster på en grav.

Vårt ansikt speiler seg i vind,

Og åpner seg som tulipan.

Det ser i verden, ser mot vest

En stråle av Gud skjærlighet.

Vår reis i tiden, mot evighet,

Er ingen flukt, men et mysterium.

Vi går om bord i fly, i tog,

Og reiser - til verdens ende.

Det åpnes forskjellige dører,

Og vi stiger inn med glad musikk.

Vi stevner frem med vår erfaring,

Og ser oss selv i livets speil.

SNØ

Det begynner med snø. Så er det vinter.

Kulden daler ned, og setter seg fast i jorden.

Vi ser snøugla beveger seg. Og barna

Går inn i huset. Her er for kaldt

Mellom fjell og fjord.

Og solen bølger i havet. 

UFORGLEMMELIG

Vi kan ikke glemme opphavet,

Ansikter vi ser i speilet.

Vi kan ikke glemme vår elskede,

Vår familie, slekt og venner.

Vår lengsel blir foldet ut

Som en blomst om våren.

Vi sender kjærtegn i vind og vær

Og ønsker det beste på ferden.

All smerte er glemt. Vi favner

Alt vi gjenkjenner nå.

Livet har åpenbart seg

I hvitveis, syriner, og barnebarn.

Vi lever, og kan ikke glemme

Rikdommen å møte våre kjære.

På andre siden av havet

Er alle søsken fra begynnelsen.

SYRINER

Jeg sykler i vinden,

Og kjolen flagrer og ler.

Jeg er et blad fra skogen,

En blomst som springer på veien.
Jeg er tretten år, og svaier

Som flagget høgt i sky.

Jeg skal trille min sykkel opp bakken,

Så sykler jeg igjen – som et eventyr.

Jeg er et leirkar som sykler,

Og formes i vind og vær.

Jeg er en lykkelig jente på tur

Med et hjerte av kjærlighet.

Jeg famler blant blomster og greiner,

Og kjenner veien til kongens hus.

FART

Alltid i farten, med skoene på.

Vi streifer i flokk.

Vi hilser hverandre med takk og farvel,

Og flyr videre ut – som fugler.

Vi hilser den gamle jord med et frø,

Og planter og heiser flagg.

Vi tygger vårt brød og reiser om kapp

Over hav og land – som barn,

Mot en høyde på verdens urolige kropp.

ANNERLEDES

Som så mange, er jeg her,

Annerledes, bøyde knær.

Jeg hviler gjerne ifra alt, og ser

Det andre ikke ser.

Jeg er synsk i kveld, og tror

At dette er min lodd.

Noen ganger ser jeg Gud,

Andre ganger er det stille.

Jeg føler meg fri, som kan rope ut

At jeg er annerledes, helt unik,

Det burde jo alle vite.

Og som fugler, har alle vinger.

Jeg går oppreist, og føler meg frisk.

Jeg går mellom alle mine.

I skog og fjell hører jeg dine bud.

Jeg ber om helbredelse, venner.

 

Post8-9

SUS

Humlen suser. Friheten

Har ingen grenser.

Fra blomst til blomst suser alt

Som gjør livet nytt igjen.

Sus av vind i trær og kratt,

Over huset mitt. En fugl

Med vingespenn som roper

Fra verdens ende.

Kongeørn, hvor er du nå?

Havørn seiler som et fly

I grenseland. Der ingen vet

Kan ørnen gripe sitt bytte.

LITEN

Du er liten.
Men reis deg opp.

Stå med rak rygg i natten,

Og du vil se lyset som en vei.

Om du er liten, kan du gå,

Og finne skjul i verden.

Du bøyer deg for vær og vind,

Men finner frem en dag.

Vær modig. Gå i tro,

Så vil du kjenne kraften

Som løfter ørnen, kroppen din

Mot evighet, i lyset.

Liten, men ditt hjerte

Er varmt og rent, og hellig.

Du vekkes opp or graven

Og flyr mot himmelen.

URO

Strev og uro

Knekker barnet.

Folket går til grunne.

Uro leger ingen sår.

Løft blikket. Se mot himmelen:

En stjerne i det fjerne

Skal lyse for deg, der du går.

Og uro, angst, skal smelte bort

Som is og snø om våren.

TRO

Du lever i tro.

Du går oppreist

Og kjenner at hjerte slår.

Du er fri til å se,

Og hører engelen snakke til deg.

Stemmer fra himmelen åpner en dør.

Og du kan hvile ut.

Du kan be dine bønner i tro.

Så vil underet skje.

Du er et hjertebarn, et frø

Som skal vokse hele livet.

Du reiser deg opp, og blir til en gran,

Et hus, et fjell i det fjerne.

I tro kan du vente en evighet

Med søsken i paradishagen.

Du lever, og fødes på nytt hver dag.

Du er skapt til å tro.

Du er badet, og ren som en engel.

GÅ INN

Gå inn i min tid.

Se hva jeg eier, se hva jeg har.

I morgen går flyttelasset.

Gå inn i min åker.

Tunet er ryddet og klart

For nye folk – når de kommer.

Jeg flytter fra alt.

Gå inn i min sirkel av slekt og gull.

Du vil alltid finne en godbit.

Gå inn i min tid. Den er åpen og ren.

Tiden kan puste som barnet.

Her vil du løfte din arme sjel.

Mot tiden kan ingen regjere.

ORD

Ordet viser retning og mål.

Som lyset - er ordet et budskap

Om veien mot tusen blå fjell.

Bak alt er ordet en kilde til liv,

En evig kontrakt mellom barnet og Gud.

Ordet forgyller din reise.

ELSKE

Skapt er vi til å elske.

Vi venter å se våre venner igjen.

Festen og gleden skal aldri ta slutt.

Vi skal leve blant engler og en hellig Gud.

Vi skal elske vår neste, som ordet.

Det er kjærlighet å tro på en himmel

Som er stor nok for alle.

KLOKKER

Det ringer i klokker.

Jeg åpner en dør.

Verden er ikke helt som før.

Jeg ser rundt i skogen:

Konvaller, blåveis og skogsbær.

Det ringer i kokker for livet.

Stormen har stilnet.

Det er høytid og ro.

Det grønnes i skogen,

Og klokkene ringer for oss.

Jeg gir deg en ring,

Og vi soler oss litt.

Verden er god for alle.

Vi lever i tro og kjærlighet,

Og klokkene kimer i tårnet.

VIND

Det blåser opp, det blåser opp,

Og trær og busker svinger.

Gras og jord er stiv av skrekk,

Og barna klamrer seg fast i rommet.

Vinden kommer som fremmede fugler

Og feier fjell og land.

Vinden streifer hvert liv der ute

Og kommer igjen og igjen.

Sover du, må du våkne snart.

Vinden har kraftige klør.

Som ørn og tiger farer den frem

Og favner alle som en hønemor.

Det blåser fra havet. Bølgene slår.

Vi kjenner oss utslått i været.

Men nye krefter skal vekke vår ånd

Og fylle vårt hjerte med glede.

LYS

Verden er fylt av lys,

Sjeler som lever.

Lyset skal sprenge grenser,

Og fylle jorden med visdom og kraft.

Lyset skal fylle den minste,

Og opplyse verden i fred.

Fra hav til det ytterste hjørne

Skal lyset ta himmelen ned.

Krigen skal slutte på jorden,

Og alle skal gå hånd i hånd.

Lyset skal være en evig pakt

Mellom oss og Gud.

KART

Brett opp kartet

Og se hvor du bor.

I denne delen av verden

Skal blomstene springe ut.

Du skal være et kart for andre,

Lyse veien til Betlehem.

Ordene skal stråle fra din munn

Til murene faller på jord.

Kartet skal lyse og leve,

Som mennesker – over alt.

Alle piggtråder skal brytes ned,

Og alle fengsel skal bli til herberger.

Når tiden er moden, kommer kjærligheten

Som et pust over alle grenser.

Vinden gir kraft til å fly. Vi er engler

Som vet hvor vi hører til.

LANGSOMT

Livet kommer i hast.

Langsomt glir det bort.

Vi speilvender ansiktet

Og ser døden på andre siden

Som en maske i blått.

Livet åpner dører, stiger inn,

Og blir kjent med rommet.

Det utfolder seg som en blomst

Og visner når høsten kommer.

Langsomt går vi fra begynnelsen

Til natt og tåke, sult og nød.

Der åpenbarer Gud seg

Med et evig lys – som sprer seg

Fra hjerte til hjerte.

LYSET

Jeg gikk etter sannheten,

Søkte det evige, det faste,

Og ble møtt av en sol, av øyner

Fra himmelhavet.

I det uendelige dypet

Åpnet det seg dører, rom.

Og lyset strømmet over oss

Med farger og former.

Jeg gikk i den stille natt

På de faste grunnvoller,

Og søkte høyden, tårnet, lyset

Som bøyde seg ned,

Og favnet oss som små barn.

Lyset bærer oss, løfter oss

Inn i sin himmel.

STREIF

Streifere streifer omkring

Med et sykkelstyre, en grill,

En campingvogn eller bil.

De farer av sted som en vind,

Og kommer igjen og igjen.

Streif over grenser,

Når ikke grenser finnes mer.

De streifer for livet, for mat og klær,

Og husker adressen. De var her i fjor.

De fikk seg en genser, litt niste til mor.

Streifere er vi nok alle iblant.

Vi reiser i verden som rik eller fant.

Og en dag vil vi komme tilbake.

Barndommens minner er sterke som stål.

De fører oss heim – mens tiden går.

Vi sitter som gamle på gamlehjem,

Og vet at det snart er slutt.

Vi leser vår bibel som venn til venn.

Et ord fra Israels Gud.

Så legger vi årene inn for gått

Og engelen lyser fred over oss.

Vi takker for gleden, og glemmer sorg.

Vi er reine i Jesu blod.

JORD

Kroppen er som en verden for seg.

Sjelen er himmelens tavle og lys

Som skinner som stjerner -

Og vekker vårt liv.

Jorden er syk, men blir helbredet hver dag

Av bønner til Gud.

NORGE RUNDT

Norge rundt er som å gå i sirkel.

Vi kommer stadig tilbake der vi har vært før.

Målet er å se og lytte mens vi lever,

Høre fuglesangen, bølgene i sør.

Og høyfjellet med vind i sine vinger,

Går over alt, og trekker ned iblant.

Som bølget hav er Norges gamle vidder.

De strekker seg fra Barentshavet til Kattagat.

Jæren stråler med sin høye himmel,

Og havet ruller frem fra sør og vest.

De norske fjorder strekker seg i landet,

Og vekker oss - når stormen brøler i fjellet.

Fra Lofoten til Finnmarksvidda går en sti

Med turister fra de fire verdens hjørner.

Jeg sitter rolig ved min bryggekant i nord

Og tenker Norge rundt på alle mine veier.

VINTER

Vinteren er kald og grå.

Våren kommer når den må.

Sommeren er sol på strå.

Høsten lyser med sin frukt,

Og bøyer seg i vinden.

Tung er børa gjennom livet.

Tung er vinter, vår og høst.

Det vakreste er sommeren.

Den gir svake sjeler trøst,

Og vi kan leve livet.

Nye frø og nye holdepunkter.

Kjærligheten blomstrer her.

Den som er et lite barn forstår

At gamle folk må løfte seg

Før snøen stenger veien.